Fra villa i Poppelstien til lettstelt leilighet på torget
Marie og Torgeir Kvalvaag har bodd på Nordstrand mesteparten av livet. De første noen-og-femti årene i en enebolig de bygget selv – de siste seks i en leilighet oppført av andre.
«Huset vårt stod omtrent akkurat der heisekranen står», sier Marie og peker ut av stuevinduet.
Noen hundre meter unna i toppleiligheten på Sæter Torg strekker et gult stålskjelett seg mot høsthimmelen. Kranen står der boligene i Poppelstien lå og byggingen av leilighetsprosjektet Poppelhagen er i full sving. Den er et treffende og svært synlig symbol på endringene de har opplevd: Å flytte inn i splitter ny leilighet og forlate eneboligen de bygde selv, et hjem de hadde bodd i siden statsministeren het Per Borten og den mest lønnsomme oljen Norge hadde var den som ble brukt til å hermetisere sardiner med.
«Vi hadde ingen planer om å flytte på oss», sier Torgeir. «Tanken var å bli boende så lenge som mulig, vi hadde alt vi trengte på ett lettstelt plan. Datteren vår brukte underetasjen når hun var i byen, og vi fikk hjelp til hagestell og innhøsting av solbær. Det var et hyggelig naboskap å bo i, ting fungerte bra. Men så ringte telefonen.»
Torgeir tar en tenkepause.
«Vi tok det ikke helt på alvor i starten», fortsetter han. «Tanken om at noen ønsket å kjøpe huset vårt for å rive det, var fremmed. Henvendelsen kom fra en agent, han ringte på vegne av en utbygger som lette etter et nytt prosjekt, og Poppelstien hadde vekket interesse. Vi var ikke de eneste som ble kontaktet – naturlig nok – og huseierne forsøkte i utgangspunktet å stå sammen og koordinere prosessen. Det var mye som stod på spill. Men tilbud kom på bordet, folk begynte å akseptere, og slik startet ballen å rulle. Etter litt frem og tilbake endte vi opp med et tilbud som blant annet lot oss kjøpe denne leiligheten. Da slo vi til.»
Å flytte kan være en følelsesladd prosess, og ekteparet Kvalvaag taklet dette relativt ulikt.
«Torgeir var mest pragmatisk og litt emosjonell», forteller Marie. «Jeg var stort sett bare emosjonell og synes hele greia var trist. Ved en ren tilfeldighet var jeg innom visningssenteret ved Poppelstien dagen huset vårt ble revet, og det var sterkt å se grabben rive taket av hjemmet vi hadde levd så mange år i. Den første tiden i den nye leiligheten var uvant, det var rart å ha så liten stue. Vi hadde bygget på huset, og stuen var på minst 70 kvadratmeter. Det føltes som å flytte inn i et dukkehus.»
Marie smiler. «Men etter å ha vært her i ca. seks uker, skjedde det noe. Vi hadde en svær bursdagsfeiring, masse folk. Og å oppleve at hele leiligheten ble brukt – alle rom, verandaen og takterrassen – det var en skikkelig aha-opplevelse. Vi bodde oss inn litt etter litt, nå elsker jeg det. Lys, luft, utsikt og heis rett ned. Rulletrapp rett til matbutikken. Jeg ville ikke bodd et annet sted.»
Selv om Marie og Torgeir ikke flyttet mer enn noen hundre meter rent fysisk, må den mentale reisen vært omfattende.
«Etter å ha bodd i leilighet noen år, har vi oppdaget hvor viktig det er å flytte i tide. Mange gjør det for sent, for oss var det helt på grensen. Det er en krevende prosess, overskuddet blir mindre og mindre med årene. Det er også viktig å starte helt på nytt – et langt liv fører til svært mange eiendeler av alle slag. Kunsten er å legge igjen det du ikke trenger, å fylle en leilighet med møbler fra en enebolig er en dårlig løsning. Leiligheten må få definere møblene, ikke omvendt.»
«Og så er det viktig å finne ut hva du skal bruke all tiden din til», avslutter Marie med et bredt smil. «En helt ny og fin leilighet er så lettstelt at det går i en fei. Vi har fått mer tid til barnebarn og nærmeste familie, og jeg går masse på tur med venninner. Litt hagestell får jeg også tid til – jeg har plantekasser på takterrassen. Der har jeg både poteter og solbærbusker.»
